miaminardi

Hvordan er det mulig for en kvinne å leve med livsløgnen.
Hvordan kan hun leve et godt liv med vissheten om at hun har ødelagt livet til en annen med beskyldingene om at han har begått straffbare handlinger mot henne og at hun selv er lidende pga. det?

Hun har dømt seg selv til et liv som offer.
Hva slags kvinne er i stand til å gjøre noe slikt, og leve resten av livet med det hun har gjort?

Ingen kjenner forhistorien til denne kvinnen, så vi vet ikke hva slags liv hun har levd før hun kom flyttende hit for å leve sammen med denne mannen. Men hun har beskrevet sine tidligere ektemenn i negative ordelag, og framstilt det slik at hun var et offer for de også. Hun var god og snill, mens de ikke behandlet henne likeverdig, med respekt og kjærlighet.

Min samboer har sagt at denne kvinnen levde som om hun var i en film, at det var noe klisjeaktig over henne som om hun levde gjennom roller. Men det framstår så ekte, så det virker ikke som det er roller hun tar på seg - som en skuespiller som går inn i forskjellige roller men er en egen selvstendig person bak rollene. Det virker som hun ikke har denne klare identiteten bak rollen, og at det er rollene som har blitt henne og livet hennes.

Hvis denne hypotesen stemmer, så vil kvinnen ha vansker med å beskrive hvordan hun tror andre tenker og opplever i konkrete situasjoner, hvis det krever at hun må gå ut av rollen hun lever i. ( rollen hennes synes å være den snille, omsorgsfulle kvinnen som blir et lett offer for menn)

Hvordan tror hun det var å være mannen den gang han skjønte like etter at hun kom flyttende hit, at dette forholdet aldri kom til å fungere? Hvilke alternativer hadde han, hva skulle han gjøre?
 
Hvem var hennes andre ektemann? Det eneste jeg vet hun har sagt om han var at han var en "...-type", som gjør at folk hun snakker med selv gjør seg tanker om hvem han var, det er ikke hun som beskriver han konkret - hvem han er som menneske.
Hun har framstilt det slik at både ektemann nr. 2 og min samboer begge egentlig elsker henne, og at det er hun som må forlate dem fordi de ikke er snille med henne.

Det tyder på at politiet opplever henne så troverdig i denne påstanden, at min samboer snakker for døve ører, når han sier at han mistet alle følelsene for henne da hun etter andre samtale på Familiekontoret fortalte han at hun hadde "blitt tvunget til politiet" pga. at andre hadde "misoppfattet" ting hun hadde sagt om han. For han var dette en skjellsettende opplevelse som gjorde at hun ikke lenger klarte å manipulere han med å si at andre misoppfattet det hun sa, og hun klarte ikke lenger å skape det følelsesmessige kaoset i han som hun tidligere hadde lyktes med for å få han til å synes synd på henne.


Det som også stemmer med denne hypotesen, er at det virker som folk må fortelle henne hva som er passende atferd i forhold til de følelsene og reaksjonene hun sier hun har. Det stemmer dårlig at hun bevisst oppholder seg på steder der hun med størst sannsynlighet treffer på han som hun sier hun er livredd for. 
Det virker også merkelig at hun inviterte han og datteren hjem til seg etter bruddet mellom dem, før han visste hva hun gikk og fortalte om han.


Videre stemmer det med denne hypotesen at hun tilsynelatende kan skru følelsene og reaksjonene av og på som det passer for henne. Hun kan for eksempel under avhør gråte og viste tydelige reaksjoner når en konkret episode omtales. For senere å si at denne episoden var uskyldig ment, uten merkbar emosjonell reaksjon i det hele tatt. Hun benekter ikke at episoden har funnet sted, men sier at det var uskyldig ment fra hennes side.


Et annet eksempel på hvordan hun vrir på faktisk informasjon og snur det til sin fordel, er hvordan hun manipulerer legen sin for å få denne til å bli bestyrket i troen på at hun er utsatt for trakassering og vold fra mannen.
Etter et avhør der hun får vite at mannen benekter å ha hatt sex med henne etter at han ble kjent med meg (etter den skjellesettende opplevelsen på Familiekontoret), sier hun til legen at han sier hun har vært med på alt frivillig. Hun sier ikke sannheten, at han benekter enhver seksuell kontakt med henne, men underforstått at det har vært seksuell kontakt mellom dem og at det var frivillig fra hennes side.
Hun holder på forestillingen om at det skal ha vært sex mellom dem - kanskje for å unngå at legen begynte å undersøke om det faktisk kunne være mulig at han hadde gjort det hun beskyldte han for? Slik jeg tolker det, unngår hun ved denne manøvreringen at det stilles spørsmål ved det hun har fortalt konkret - spørsmålet blir om det var frivillig eller ikke, og da er hun tilbake i den "komfortable offerrollen" igjen.

Hvis legen fikk vite at det ikke stemte det hun sa om at han nærmest drev telefonterror mot henne, at han ikke var besatt av å få henne tilbake og at han benektet enhver seksuell kontakt med henne etter mars 06, kunne det tenkes at legen ville begynne å tenke over hypotesen at kvinnen løy? At legen hentet fram fra hukommelsen ting hun visste om mannen (fra tiden som hans fastlege), at han var sterkt plaget av prolaps og isjias i perioden der han skal ha klart å begå noen akrobatiske voldtekter.

Denne kvinnen fikk også legen til å anta at mannen hadde bestilt flybilletter til et annet land enn dit flyturen faktisk var bestilt våren 07.Legen brukte den feilaktige informasjon som var blitt gitt av kvinnen (vår hypotese) og skrev det ned i journalen til mannen. Kvinnen utnyttet informasjon hun hadde fått av mannen, og satt det inn i en plausibel historie med seg selv som hovedperson, som hun fortalte til legen. Legen satte ikke spørsmålstegn ved det kvinnen fortalte og anntok at det var denne ferieturen(som kvinnen hadde plassert seg selv inn i) mannen snakket om da han kom til legen for å få legeattest for å få pengene tilbake for flybilletten. (flybilletten finnes og vitner som kan bevitne hva denne turen egentlig handlet om).

Det virker som kvinnen utnytter all slags informasjon eller hendelser til å lage historier om seg selv som hovedperson over temaet; den snille og omsorgsfulle kvinnen og den slemme mannen som vil ha henne koste hva det koste vil.

Hun hadde sagt mens de var sammen at hun gjerne ville ha barn men ikke med han. På arbeidsplassen fortalte hun etterpå at det var han som hadde sagt at han gjene ville ha barn, men ikke med henne, og framstilte seg som sjokkert over hans utsagn.
På Familiekontoret ble dette tatt opp igjen og da slik historien egentlig var, at det var hun som hadde sagt dette, og forklart det med at dette var noe bare kvinner kunne forstå seg på.
Igjen: hun manipulerer med utsagn og hendelser slik at hun alltid sitter igjen som den "uskyldige" og snille, mens andre gjør dumme ting eller ikke skjønner seg på henne.

Dette er livsløgnen hun lever  på.

Så lenge politiet ikke vil slå sprekker i denne livsløgnen, og ser at det finnes alternative hypoteser og forklaringer på hennes atferd, så vil hun resten av livet leve i denne rollen og fortsette å utnytte dagligdagse episoder til å lage nye historier med seg selv i hovedrollen som offer.
Det vil sannsynligvis bli flere ødelagte liv liggende i veikanten etter henne.


Det er en bok som er skrevet om at det aldri er for sent å få en lykkelig barndom. Med det menes at går an å omfortolke hendelser og opplevelser og sette de inn i en ny kontekst. Omvendt vil det også bety at det går an for de fleste å omfortolke hendelser og opplevelser, og sette de inn i den sammenhengen en synes passer best.

Denne kvinnen har skaffet seg informasjon om hvordan kvinner opplever vold i nære relasjoner, og hun refererer seg til det tidlig i historien sin.
I løpet av de få mnd. disse var sammen skal hun ha blitt et offer for dette fenomenet, som førte til at han hadde slik psykisk makt over henne at han kunne utnytte henne i over et år etter at forholdet deres var over.

I følge henne, har dette også bidratt til at hun har svært vanskelig for å tidfeste voldtektene og overgrepene - som skal ha skjedd etter at forholdet deres var over. Hun er et utypisk offer for vold i nære relasjoner ved at hun gikk og fortalte mange om diverse overgrep. Hun gikk til politiet flere ganger på eget initiativ, bare for å fortelle at hun var et offer og at hun var redd han. Samtidig som hun også på eget initativ inviterte mannen og hans datter på middagsbesøk! Og inviterte han mange ganger hjem til seg for å hjelpe henne med diverse ting. Til og med posten hennes som kom til han, brydde hun seg ikke med å omadressere.


Mange som opplever overgrep vil etter en tid, i bearbeidsingfasen, søke informasjon om hvordan andre har opplevd og kommet seg igjennom lignende hendelser.
Dette kan være en rimlig forklaring på at hun refererer seg til artikkler og bøker om emnet. Men hun har informasjonen klar og hun virker reflektert i forhold til den med en gang. De aller fleste voldsutsatte og voldtektsoffer bruker lang tid på kognitivt/intellektuelt klare å nærme seg temaet fordi det vekker så sterke følelser og reaksjoner. For de fleste er selve opplevelsen av sjokk, krenkelse og skam knyttet voldtekt og overgrep så overveldende at en ikke klarer å forholde seg kognitivt og intellektuelt til opplevelsene på lang tid. Man skal ha god kontroll på følelsene sine når man kan behandle stoff om emnet på en kognitivt reflektert måte, slik denne kvinnen viser hun gjør like etter at hun har fått diagnosen PTSD av legen.

En alternativ forklaring på hennes litterære henvisninger og faktahenvisninger, kan være at dette er et tema som har engasjert henne i lang tid og som hun har skaffet seg god informasjon om.
Kan det være slik at denne kvinnen har søkt etter informasjon for å forstå seg selv, og at hun synes hun kjenner seg igjen i beskrivelsene av kvinner som er offer for menn? Og at hun så, når nok et forhold går i oppløsning, tolker hendelser inn i denne konteksten. dvs. at det ikke er noe galt med henne som gjør at forholdene ryker, men at det er mennene hun treffer som gjør at hun aldri får det livet hun drømmer om sammen med en mann.
 
Trivielle og mindre trivielle hendelser blir nå refortolket og satt inn i denne konteksten og vips så har hun både svaret på at det nok en gang gikk galt og hun forblir den snille/gode som ble utnyttet av en slem mann (offerrollen)

Alle lager vi fortellinger av våre liv, slik at vi selv ser hendelser i sammenheng for å forstå.  I stedet for å se på seg selv og sin rolle i det at forholdene ryker, så finner denne kvinnen forklaringen i mennene, at de utnytter henne og er slemme med henne på forskjellige måter.
I hennes verden virker det ikke som det er rom for at hun kan gjøre feil eller være et menneske som noen slutter å være glad i. Hun synes avhengig av å beholde bildet av seg selv som et godt og omsorgsfullt menneske som blir offer for kontrollerende, utnyttende og voldelige menn.

For å krydre det ekstra og kanskje også for å hevne seg på han som ville avsluttet forholdet til henne og som raskt fant seg en ny kvinne, så  flytter hun refortolkede hendelser i tid;  seksuell aktivitet som hun  var en likeverdig part i, er blitt til utnytting og vold, og hendelser er forskjøvet i tid til etter at forholdet deres var over. Dette vil forklare hvorfor hun beskriver hendelser i detalj. For mye av det hun beskriver har skjedd i virkeligheten, men med henne som en likeverdig part og på andre tidspunkt enn det hun beskriver.



Jeg blir nok nå (igjen) beskyldt for å angripe et uskyldig offer og for å beskytte/unnskylde en manipulerende mann. Men hva hvis jeg er inne på sannheten om henne? At dette er en kvinne som lever i livsløgnen sin og at hun ikke har alternative måter å være seg selv/leve livet sitt på? At hennes selvbilde ikke rommer kritikk/selvkritikk, det må alltid være andre sin skyld hvis hun opplever noe vondt og/eller at livet ikke blir slik hun ønsker.

Hun er drømmekvinnen som hver gang møter på en slem mann.

Hvordan forholder politiet seg til diagnoser som blir satt av lege og som det vises til som bevis for at en kvinne snakker sant om vold og voldtekter?

Det virker ut fra min erfaring i saken til min samboer, at politiet ikke finner grunn til å vurdere selv grunnlaget for at diagnoser blir satt.
Samtidig er det ingen andre enn politiet som kan stille spørsmål ved og be om forklaring på hvorfor en diagnose, som forutsetter at faktiske hendelser skal ha skjedd, blir satt. Mannen som blir utpekt som forbryter har ingen anledning til å klage på diagnoser satt på et annet menneske.

En kvinne som kommer flyttende til et nytt sted og får seg ny lege, kan fortelle sin historie slik det passer for henne. Legen har ingen forkunnskaper om kvinnen, hennes familie eller bakgrunn, og er i realiteten uten mulighet til å sjekke sannhetsgehalten i det kvinnen sier. Det blir å stole på inntrykket legen får av kvinnen i timen.
Når kvinnen så forteller om en kontrollerende mann og om overgrep, så er det kun kvinnens fortellinger og hennes framviste reaksjoner legen har å forholde seg til.
Hvordan kan legen vite at kvinnens historie er objektivt sann, og at hennes beskrevne reaksjoner i legetimene, faktisk stemmer det det hun viser av atferd utenfor legetimene?

Legen har ingen mulighet til å sjekke det.. Diagnoser som forutsetter at hun har vært utsatt for vold/ovegrep bygger kun på det kvinnen selv sier til legen.

Hvordan kan politiet så bruke diagnosen som sannhetsbevis på at kvinnen snakker sant- når det ikke finnes et fysisk, konkret bevis?

Blir historiene sanne ved at kvinnens vitner gjentar det hun har fortalt dem. Hvis hun har framstilt mannen som voldelig og manipulerende til de hun utpeker som vitner - betyr det for politiet at historiene hun har fortalt er sanne?
Det virker på meg som politiet ikke evner å se kvinners manipulerende spill, der de først sprer løgner og bygger opp et nytt bilde av mannen i omgangkretsen, for så i neste omgang vise til disse vitnenes utsagn som bevis på at hun snakker sant. (de også sier han er sånn - uten å se at de sier det fordi hun har sagt det til dem først)

Hvorfor kan ikke politiet etterprøve om det faktisk er slik hun sier? Om erfaringer med andre som kjenner henne - ikke kun de hun selv utpeker som vitner - stemmer med det hun sier.

Det virker som det er utenkelig for politiet å etterprøve det kvinnen sier hun har av følelser og reaksjoner. Hvis hun er så redd for å oppholde seg bestemte steder at hun får legen til å ringe arbeidsgiver for å be om tilrettelegging, er det da ikke interessant for politiet om arbeidsgivers faktiske erfaring med kvinnes konkrete atferd er slik hun selv sier? Verken legen eller politiet får vite at hun går rett fra legetimen til det stedet hun sa hun var så redd for å oppholde seg, og at kollegaer opplevde det som ren maktdemonstrasjon.
Legen er fortsatt overbevist om at kvinnen var livredd for å oppholdet seg i det huset, av redsel for å møte på sin overgriper. Legen får ikke vite at kvinnen daglig oppholdet seg der.
Politiet bruker tilretteleggingen som bevis på at hun har posttraumatiske stressreaksjoner som er så sterke at hun til og med må ha tilrettelegging av arbeidssituasjonen. 
Ingen av de har sjekket kvinnes faktiske atferd!

I eventyret om jenta som ropte ulv, ulv, så sluttet folk å tro på henne, etter at de gang på gang sprang opp for å hjelpe, for så å oppdage at hun hadde lurt dem - det var ingen ulv.
I historien jeg forteller om, er det ingen - heller ikke politiet - som sjekker om "ulven" virkelig er der eller om han kan ha vært der. Alle bare godtar at det er sant det hun sier og fortsetter å tro på at hun er utsatt for fare hver gang hun roper.

Diagnoser som forutsetter at faktiske hendelser skal ha skjedd, må politiet kunne sjekke validiteten av gjennom å etterprøve om det faktisk kan ha skjedd det kvinnen sier, i stedet for å vise til diagnosen som bevis på at det er sant det hun sier.  

--Hun ropte jo ulv, da må ulven ha vært der--

Da politiet startet sin etterforskning, virket det som de umiddelbart kjøpte hennes historie. Rollene var fordelte med en gang: hun var offer - han var en manipulerende psykopatisk forbryter. Alle hans paniske forsøk på å  ta til motmæle mot dette bildet av han og de historiene hun fortalte, ble tolket inn i bildet av han som manipulerende og voldelig, og ble en bekreftelse på at det hun sa om han var sant.
Med dette fikk hun fokuset bort fra seg selv og den manglende indre konsistensen/logikken i hennes historier. Var det noe som ikke stemte, eller vitner som kunne berette om andre ting, så var svaret til politiet at det var irrelevant, at dette var det kun han som sa eller så var vitnene manipulerte av han. Etterforskeren gikk så langt som å si at det ikke kunne stilles kritiske spørsmål til et voldtekstoffer.

Dette har resultert at det ved siden av saksmappa til politiet er en "bilagsmappe", der alle momentene som politiet avfeide og ikke ville ha med i vitneforklaringene ligger. Disse bilagene ble etter advokatens råd heller ikke sendt til politiadvokaten, da alle moment som kunne sverte kvinnen, ble oppfattet som angrep på offeret. Vi kunne med andre ord ikke få fram hendelser/erfaringer med kvinnen som sådde tvil om hennes påstander, fordi det ble oppfattet som angrep på henne. Og det ville slå tilbake mot mannen, da politiet hadde kjøpt framstillingen av han som manipulerende.

Etterforskerens overordnede fortalte senere at det var vitnene sin plikt å få med det de mente var relevant for saken. Men i dette tilfelle må vi fysisk ha tatt over tastaturet for å få det med. Uavhengige av hverandre skrev  to vitner umiddelbart etter avhørene ned sine frustrasjoner over det de opplevde som manipulering og minimalisering av egen opplevelser. Et tredje vitne ble skremt til taushet med at hun kunne miste jobben sin hvis hun sa noe ufordelaktig om offeret. Og fikk klar beskjed om å be offeret om unnskyldning for det hun hadde sagt om henne (egen opplevelser med offeret). Den fjerde som vitnet for mannen, sa at det var ingen tvil om hvilken mening etterforskeren hadde.

Jeg trodde i min naivitet at politiets oppgave var å klargjøre saken objektivt sett, både det som talte mot og det som talte for den mistenkte.
Men det gjelder tydeligvis ikke når en kvinne har sagt hun er voldtatt.

Vi  opplevde at politiet overhodet ikke var interessert i noe som talte for at mannen snakket sant.
Til og med objektive bevis som ikke stemte med det kvinnen fortalte ble forlagt i skuffen i stedet for at hun ble konfrontert med de.
Derimot var det viktig for politiet å prøve å få fram at hun hadde lidd som et offer i lang tid under denne mannen uten å klare å si i fra om det. Samtidig som det var dokumentert at hun hadde snakket med "gud og hverman" om han og beskyldt han for mange ting, siden han første gangen ville avslutte forholdet til henne. 

Det er også et mysterium hvorfor politiet festet større lit det det hun fortalte om seksuelle overgrep mot seg selv, enn det hun hadde beskyldt han for av andre ting. Er det mere alvorlig å begå overgrep mot kvinner enn mot barn?

Hvordan er det mulig å få fram sannheten i slike saker når den ene parten beskyttes av myndighetene?
Når forsøk på å få fram hva som egentlig har skjedd blir tolket som angrep på offeret. Og det blir oppfattet som krenkende å beskrive konkrete opplevelser en har med en kvinne som sier hun har vært utsatt for overgrep! Mannen i denne saken fikk til stadighet høre at det var kun var han som påstod ting om henne. Men var det ikke også sånn at det kun var hun som påstod ting om han?

Kvinnen var tydeligvis mere troverdig i politiets øyne, og hun viste de riktige følelsene.
Det kan nesten virke som politiet tror kvinner er mere sannferdige enn menn, eller at de klarer å avgjøre hvem som snakker sant ved å se på dem (reaksjonene deres). Og har kvinnen gjort den genistreken at hun har forberedt sitt publikum i forkant ved å "endre identiteten" hans til å være voldelig, så blir de normale krisereaksjonene når han blir konfrontert med påstandene tolket som bevis på at hun snakket sant.
Og det virker som politiet ikke ser alternative motiver for kvinner til å komme med beskyldninger mot menn, enn at det er sant det de forteller.

Politiet ser da ikke at de med slike holdninger kan bli lurt og utnyttet i kvinners kamp mot menn. Ved at kvinnen får politiet til å tro at det er mannen som manipulerer, så får de fokuset bort fra seg selv og egen manipulering.

Dette kan skje når politiet med en gang låser seg til en hypotese. Da handler det kun om å bevise hypotesen, ikke klargjøre saken.

Men dette skjer jo ikke i Norge, kun i land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Her er det sånn, at når en kvinne sier at en mann har forgrepet seg på henne, og politiet synes kvinnen virker troverdig, ja da er det sånn...

Det kan også se ut som politiet mener beskyldningene blir sannere ved at de fortelles til flere personer. At politiet har en tese om at en løgn blir sannhet ved at den fortelles mange nok ganger til forskjellige personer.
Er det virkelig et sannhetskriterium at kvinnen har fortalt at mannen har forgrepet seg på henne til mange personer, og gjerne "strategisk" plasserte personer?
Vil en kvinne ødelegge for en mann, er det ikke hvem som helst man snakker med, men folk i posisjoner og med makt.


Sett fra min posisjon, kan kvinner utøve psykisk terror mot en mann med myndighetenes velsignelse og beskyttelse!