Livsløgnen - hvordan leve med løgnen som ødelegger andres liv?

Hvordan er det mulig for en kvinne å leve med livsløgnen.
Hvordan kan hun leve et godt liv med vissheten om at hun har ødelagt livet til en annen med beskyldingene om at han har begått straffbare handlinger mot henne og at hun selv er lidende pga. det?

Hun har dømt seg selv til et liv som offer.
Hva slags kvinne er i stand til å gjøre noe slikt, og leve resten av livet med det hun har gjort?

Ingen kjenner forhistorien til denne kvinnen, så vi vet ikke hva slags liv hun har levd før hun kom flyttende hit for å leve sammen med denne mannen. Men hun har beskrevet sine tidligere ektemenn i negative ordelag, og framstilt det slik at hun var et offer for de også. Hun var god og snill, mens de ikke behandlet henne likeverdig, med respekt og kjærlighet.

Min samboer har sagt at denne kvinnen levde som om hun var i en film, at det var noe klisjeaktig over henne som om hun levde gjennom roller. Men det framstår så ekte, så det virker ikke som det er roller hun tar på seg - som en skuespiller som går inn i forskjellige roller men er en egen selvstendig person bak rollene. Det virker som hun ikke har denne klare identiteten bak rollen, og at det er rollene som har blitt henne og livet hennes.

Hvis denne hypotesen stemmer, så vil kvinnen ha vansker med å beskrive hvordan hun tror andre tenker og opplever i konkrete situasjoner, hvis det krever at hun må gå ut av rollen hun lever i. ( rollen hennes synes å være den snille, omsorgsfulle kvinnen som blir et lett offer for menn)

Hvordan tror hun det var å være mannen den gang han skjønte like etter at hun kom flyttende hit, at dette forholdet aldri kom til å fungere? Hvilke alternativer hadde han, hva skulle han gjøre?
 
Hvem var hennes andre ektemann? Det eneste jeg vet hun har sagt om han var at han var en "...-type", som gjør at folk hun snakker med selv gjør seg tanker om hvem han var, det er ikke hun som beskriver han konkret - hvem han er som menneske.
Hun har framstilt det slik at både ektemann nr. 2 og min samboer begge egentlig elsker henne, og at det er hun som må forlate dem fordi de ikke er snille med henne.

Det tyder på at politiet opplever henne så troverdig i denne påstanden, at min samboer snakker for døve ører, når han sier at han mistet alle følelsene for henne da hun etter andre samtale på Familiekontoret fortalte han at hun hadde "blitt tvunget til politiet" pga. at andre hadde "misoppfattet" ting hun hadde sagt om han. For han var dette en skjellsettende opplevelse som gjorde at hun ikke lenger klarte å manipulere han med å si at andre misoppfattet det hun sa, og hun klarte ikke lenger å skape det følelsesmessige kaoset i han som hun tidligere hadde lyktes med for å få han til å synes synd på henne.


Det som også stemmer med denne hypotesen, er at det virker som folk må fortelle henne hva som er passende atferd i forhold til de følelsene og reaksjonene hun sier hun har. Det stemmer dårlig at hun bevisst oppholder seg på steder der hun med størst sannsynlighet treffer på han som hun sier hun er livredd for. 
Det virker også merkelig at hun inviterte han og datteren hjem til seg etter bruddet mellom dem, før han visste hva hun gikk og fortalte om han.


Videre stemmer det med denne hypotesen at hun tilsynelatende kan skru følelsene og reaksjonene av og på som det passer for henne. Hun kan for eksempel under avhør gråte og viste tydelige reaksjoner når en konkret episode omtales. For senere å si at denne episoden var uskyldig ment, uten merkbar emosjonell reaksjon i det hele tatt. Hun benekter ikke at episoden har funnet sted, men sier at det var uskyldig ment fra hennes side.


Et annet eksempel på hvordan hun vrir på faktisk informasjon og snur det til sin fordel, er hvordan hun manipulerer legen sin for å få denne til å bli bestyrket i troen på at hun er utsatt for trakassering og vold fra mannen.
Etter et avhør der hun får vite at mannen benekter å ha hatt sex med henne etter at han ble kjent med meg (etter den skjellesettende opplevelsen på Familiekontoret), sier hun til legen at han sier hun har vært med på alt frivillig. Hun sier ikke sannheten, at han benekter enhver seksuell kontakt med henne, men underforstått at det har vært seksuell kontakt mellom dem og at det var frivillig fra hennes side.
Hun holder på forestillingen om at det skal ha vært sex mellom dem - kanskje for å unngå at legen begynte å undersøke om det faktisk kunne være mulig at han hadde gjort det hun beskyldte han for? Slik jeg tolker det, unngår hun ved denne manøvreringen at det stilles spørsmål ved det hun har fortalt konkret - spørsmålet blir om det var frivillig eller ikke, og da er hun tilbake i den "komfortable offerrollen" igjen.

Hvis legen fikk vite at det ikke stemte det hun sa om at han nærmest drev telefonterror mot henne, at han ikke var besatt av å få henne tilbake og at han benektet enhver seksuell kontakt med henne etter mars 06, kunne det tenkes at legen ville begynne å tenke over hypotesen at kvinnen løy? At legen hentet fram fra hukommelsen ting hun visste om mannen (fra tiden som hans fastlege), at han var sterkt plaget av prolaps og isjias i perioden der han skal ha klart å begå noen akrobatiske voldtekter.

Denne kvinnen fikk også legen til å anta at mannen hadde bestilt flybilletter til et annet land enn dit flyturen faktisk var bestilt våren 07.Legen brukte den feilaktige informasjon som var blitt gitt av kvinnen (vår hypotese) og skrev det ned i journalen til mannen. Kvinnen utnyttet informasjon hun hadde fått av mannen, og satt det inn i en plausibel historie med seg selv som hovedperson, som hun fortalte til legen. Legen satte ikke spørsmålstegn ved det kvinnen fortalte og anntok at det var denne ferieturen(som kvinnen hadde plassert seg selv inn i) mannen snakket om da han kom til legen for å få legeattest for å få pengene tilbake for flybilletten. (flybilletten finnes og vitner som kan bevitne hva denne turen egentlig handlet om).

Det virker som kvinnen utnytter all slags informasjon eller hendelser til å lage historier om seg selv som hovedperson over temaet; den snille og omsorgsfulle kvinnen og den slemme mannen som vil ha henne koste hva det koste vil.

Hun hadde sagt mens de var sammen at hun gjerne ville ha barn men ikke med han. På arbeidsplassen fortalte hun etterpå at det var han som hadde sagt at han gjene ville ha barn, men ikke med henne, og framstilte seg som sjokkert over hans utsagn.
På Familiekontoret ble dette tatt opp igjen og da slik historien egentlig var, at det var hun som hadde sagt dette, og forklart det med at dette var noe bare kvinner kunne forstå seg på.
Igjen: hun manipulerer med utsagn og hendelser slik at hun alltid sitter igjen som den "uskyldige" og snille, mens andre gjør dumme ting eller ikke skjønner seg på henne.

Dette er livsløgnen hun lever  på.

Så lenge politiet ikke vil slå sprekker i denne livsløgnen, og ser at det finnes alternative hypoteser og forklaringer på hennes atferd, så vil hun resten av livet leve i denne rollen og fortsette å utnytte dagligdagse episoder til å lage nye historier med seg selv i hovedrollen som offer.
Det vil sannsynligvis bli flere ødelagte liv liggende i veikanten etter henne.


Det er en bok som er skrevet om at det aldri er for sent å få en lykkelig barndom. Med det menes at går an å omfortolke hendelser og opplevelser og sette de inn i en ny kontekst. Omvendt vil det også bety at det går an for de fleste å omfortolke hendelser og opplevelser, og sette de inn i den sammenhengen en synes passer best.

Denne kvinnen har skaffet seg informasjon om hvordan kvinner opplever vold i nære relasjoner, og hun refererer seg til det tidlig i historien sin.
I løpet av de få mnd. disse var sammen skal hun ha blitt et offer for dette fenomenet, som førte til at han hadde slik psykisk makt over henne at han kunne utnytte henne i over et år etter at forholdet deres var over.

I følge henne, har dette også bidratt til at hun har svært vanskelig for å tidfeste voldtektene og overgrepene - som skal ha skjedd etter at forholdet deres var over. Hun er et utypisk offer for vold i nære relasjoner ved at hun gikk og fortalte mange om diverse overgrep. Hun gikk til politiet flere ganger på eget initiativ, bare for å fortelle at hun var et offer og at hun var redd han. Samtidig som hun også på eget initativ inviterte mannen og hans datter på middagsbesøk! Og inviterte han mange ganger hjem til seg for å hjelpe henne med diverse ting. Til og med posten hennes som kom til han, brydde hun seg ikke med å omadressere.


Mange som opplever overgrep vil etter en tid, i bearbeidsingfasen, søke informasjon om hvordan andre har opplevd og kommet seg igjennom lignende hendelser.
Dette kan være en rimlig forklaring på at hun refererer seg til artikkler og bøker om emnet. Men hun har informasjonen klar og hun virker reflektert i forhold til den med en gang. De aller fleste voldsutsatte og voldtektsoffer bruker lang tid på kognitivt/intellektuelt klare å nærme seg temaet fordi det vekker så sterke følelser og reaksjoner. For de fleste er selve opplevelsen av sjokk, krenkelse og skam knyttet voldtekt og overgrep så overveldende at en ikke klarer å forholde seg kognitivt og intellektuelt til opplevelsene på lang tid. Man skal ha god kontroll på følelsene sine når man kan behandle stoff om emnet på en kognitivt reflektert måte, slik denne kvinnen viser hun gjør like etter at hun har fått diagnosen PTSD av legen.

En alternativ forklaring på hennes litterære henvisninger og faktahenvisninger, kan være at dette er et tema som har engasjert henne i lang tid og som hun har skaffet seg god informasjon om.
Kan det være slik at denne kvinnen har søkt etter informasjon for å forstå seg selv, og at hun synes hun kjenner seg igjen i beskrivelsene av kvinner som er offer for menn? Og at hun så, når nok et forhold går i oppløsning, tolker hendelser inn i denne konteksten. dvs. at det ikke er noe galt med henne som gjør at forholdene ryker, men at det er mennene hun treffer som gjør at hun aldri får det livet hun drømmer om sammen med en mann.
 
Trivielle og mindre trivielle hendelser blir nå refortolket og satt inn i denne konteksten og vips så har hun både svaret på at det nok en gang gikk galt og hun forblir den snille/gode som ble utnyttet av en slem mann (offerrollen)

Alle lager vi fortellinger av våre liv, slik at vi selv ser hendelser i sammenheng for å forstå.  I stedet for å se på seg selv og sin rolle i det at forholdene ryker, så finner denne kvinnen forklaringen i mennene, at de utnytter henne og er slemme med henne på forskjellige måter.
I hennes verden virker det ikke som det er rom for at hun kan gjøre feil eller være et menneske som noen slutter å være glad i. Hun synes avhengig av å beholde bildet av seg selv som et godt og omsorgsfullt menneske som blir offer for kontrollerende, utnyttende og voldelige menn.

For å krydre det ekstra og kanskje også for å hevne seg på han som ville avsluttet forholdet til henne og som raskt fant seg en ny kvinne, så  flytter hun refortolkede hendelser i tid;  seksuell aktivitet som hun  var en likeverdig part i, er blitt til utnytting og vold, og hendelser er forskjøvet i tid til etter at forholdet deres var over. Dette vil forklare hvorfor hun beskriver hendelser i detalj. For mye av det hun beskriver har skjedd i virkeligheten, men med henne som en likeverdig part og på andre tidspunkt enn det hun beskriver.



Jeg blir nok nå (igjen) beskyldt for å angripe et uskyldig offer og for å beskytte/unnskylde en manipulerende mann. Men hva hvis jeg er inne på sannheten om henne? At dette er en kvinne som lever i livsløgnen sin og at hun ikke har alternative måter å være seg selv/leve livet sitt på? At hennes selvbilde ikke rommer kritikk/selvkritikk, det må alltid være andre sin skyld hvis hun opplever noe vondt og/eller at livet ikke blir slik hun ønsker.

Hun er drømmekvinnen som hver gang møter på en slem mann.


Diagnose som maktmiddel

Hvordan forholder politiet seg til diagnoser som blir satt av lege og som det vises til som bevis for at en kvinne snakker sant om vold og voldtekter?

Det virker ut fra min erfaring i saken til min samboer, at politiet ikke finner grunn til å vurdere selv grunnlaget for at diagnoser blir satt.
Samtidig er det ingen andre enn politiet som kan stille spørsmål ved og be om forklaring på hvorfor en diagnose, som forutsetter at faktiske hendelser skal ha skjedd, blir satt. Mannen som blir utpekt som forbryter har ingen anledning til å klage på diagnoser satt på et annet menneske.

En kvinne som kommer flyttende til et nytt sted og får seg ny lege, kan fortelle sin historie slik det passer for henne. Legen har ingen forkunnskaper om kvinnen, hennes familie eller bakgrunn, og er i realiteten uten mulighet til å sjekke sannhetsgehalten i det kvinnen sier. Det blir å stole på inntrykket legen får av kvinnen i timen.
Når kvinnen så forteller om en kontrollerende mann og om overgrep, så er det kun kvinnens fortellinger og hennes framviste reaksjoner legen har å forholde seg til.
Hvordan kan legen vite at kvinnens historie er objektivt sann, og at hennes beskrevne reaksjoner i legetimene, faktisk stemmer det det hun viser av atferd utenfor legetimene?

Legen har ingen mulighet til å sjekke det.. Diagnoser som forutsetter at hun har vært utsatt for vold/ovegrep bygger kun på det kvinnen selv sier til legen.

Hvordan kan politiet så bruke diagnosen som sannhetsbevis på at kvinnen snakker sant- når det ikke finnes et fysisk, konkret bevis?

Blir historiene sanne ved at kvinnens vitner gjentar det hun har fortalt dem. Hvis hun har framstilt mannen som voldelig og manipulerende til de hun utpeker som vitner - betyr det for politiet at historiene hun har fortalt er sanne?
Det virker på meg som politiet ikke evner å se kvinners manipulerende spill, der de først sprer løgner og bygger opp et nytt bilde av mannen i omgangkretsen, for så i neste omgang vise til disse vitnenes utsagn som bevis på at hun snakker sant. (de også sier han er sånn - uten å se at de sier det fordi hun har sagt det til dem først)

Hvorfor kan ikke politiet etterprøve om det faktisk er slik hun sier? Om erfaringer med andre som kjenner henne - ikke kun de hun selv utpeker som vitner - stemmer med det hun sier.

Det virker som det er utenkelig for politiet å etterprøve det kvinnen sier hun har av følelser og reaksjoner. Hvis hun er så redd for å oppholde seg bestemte steder at hun får legen til å ringe arbeidsgiver for å be om tilrettelegging, er det da ikke interessant for politiet om arbeidsgivers faktiske erfaring med kvinnes konkrete atferd er slik hun selv sier? Verken legen eller politiet får vite at hun går rett fra legetimen til det stedet hun sa hun var så redd for å oppholde seg, og at kollegaer opplevde det som ren maktdemonstrasjon.
Legen er fortsatt overbevist om at kvinnen var livredd for å oppholdet seg i det huset, av redsel for å møte på sin overgriper. Legen får ikke vite at kvinnen daglig oppholdet seg der.
Politiet bruker tilretteleggingen som bevis på at hun har posttraumatiske stressreaksjoner som er så sterke at hun til og med må ha tilrettelegging av arbeidssituasjonen. 
Ingen av de har sjekket kvinnes faktiske atferd!

I eventyret om jenta som ropte ulv, ulv, så sluttet folk å tro på henne, etter at de gang på gang sprang opp for å hjelpe, for så å oppdage at hun hadde lurt dem - det var ingen ulv.
I historien jeg forteller om, er det ingen - heller ikke politiet - som sjekker om "ulven" virkelig er der eller om han kan ha vært der. Alle bare godtar at det er sant det hun sier og fortsetter å tro på at hun er utsatt for fare hver gang hun roper.

Diagnoser som forutsetter at faktiske hendelser skal ha skjedd, må politiet kunne sjekke validiteten av gjennom å etterprøve om det faktisk kan ha skjedd det kvinnen sier, i stedet for å vise til diagnosen som bevis på at det er sant det hun sier.  

--Hun ropte jo ulv, da må ulven ha vært der--

Rettssikkerhet?

Politiet skal etterforske og påtalemyndigheten (politiadvokat/statsadvokat) avgjør om og evt. hvilken tiltale som skal taes ut. Påtalemyndigheten gjør sin jobb ut fra de sakspapirene som foreligger. Slik har jeg forstått at systemet fungerer.

Det står visstnok at politiet skal klargjøre både det som taler for og det som taler mot den mistenkte. Men hvilken garanti har vi for at det skjer? Hva slags kvalitetskontroll finnes med politiets arbeid?

 

I saken mot min samboer, opplevde vi at politiet med en gang definerte kvinnen som volds/voldtektsoffer og mannen som forbryter. Det var politiet som avgjorde hvem de ville avhøre som vitner, og det var politiet som avgjorde hva som skulle med, og på hvilken måte i vitnemålet.

Politiet mente det ikke var nødvendig å avhøre meg, enda jeg hadde gitt de informasjom om atferd hos denne kvinnen som etter mitt skjønn var svært lite forenlig med at hun skulle ha vært usatt for noe som helst vondt fra min samboer. De sendte saken fra seg til påtalemyndigheten uten bl.a. avhør av meg og flere andre min samboer hadde bedt de avhøre pga. at vi satt med informasjon som ikke stemte med det kvinnen sa.

Nesten et år etter at saken var i gang, ringte etterforskeren og spurte om jeg ville la meg avhøre. Hun gav tydelig inntrykk av at det var politijuristen som hadde bedt om det, og hun opplyste grundig at jeg ikke trengte å vitne. 

Under avhøret var ingen ting relevant av de opplysningene jeg hadde om hva denne kvinnen hadde sagt og gjort som var sterkt uforenlig med at hun hadde vært utsatt for noe straffbart fra min samboer. Alt ble av etterforskeren avfeid med at slik reagerte offer for vold i nære relasjoner. Hun tolket både det at kvinnen hadde gått rundt og fortalt om diverese overgrep til for henne strategisk plasserte personer i lokalsamfunnet (altså ærekrenkelse og mobbing/psykisk terror mot mannen) og samtidig at hun var et klassisk offer for vold i nære relasjoner som holdt maska utad og led i stillhet. Begge disse diamentralt forskjellige væremåtene mente etterforskeren et og samme offer kunne ha, og fortsatt framstå som så troverdig at det ikke var grunn til å sjekke påstandene nøyere. 

Etterforskeren opptrådte mere som en desperat forsvarsadvokat enn som objektiv etterforsker. Hun hadde en liten notisblokk ved siden av seg og det var det hun hadde skrevet der hun ville ha med i avhøret. Det var ikke det jeg mente var relevant for å opplyse saken som ble skrevet ned,  men det hun mente var relevant å få svar på.

I frustrasjon skrev jeg et langt notat etter avhøret med de momentene jeg mente var viktige. Men de kom altså ikke til politiadvokaten. Et annet vitne som ble avhørt i denne runden et år etter at saken startet, hadde opplevd seg direkte manipulert av etterforskeren og gjorde det samme som meg (uten at vi visste om hverandres reaksjon), skrev ned sine frustrasjoner.

Lensmannen sa etterpå at det er vitnet sitt ansvar å både få med det en mener er relevant og ikke skrive under på ting en ikke helt kan stå inne for. Dette blir for meg en illusorisk forestilling om et rettsapparat som uhildet søker å få fram sannheten, der vitnene blir møtt med nysgjerrighet og åpenhet av etterforskeren. Erfaringen min tilsier heller at politiet bruker vitner til å få fram den informasjonen som passer best i forhold til hypotesen, enten det gjelder å vri på vitnemålene, unnlate å ta med informasjon eller legge ordene i munnen på vitnet gjerne slik at vitnet selv ikke klarer å se sammenhengen dette blir satt inn i (manipulering av vitner).

Etter mitt skjønn betyr denne framgangsmåten hos politiet, at når etterforskeren har tunnelsyn og bestemt seg for hva som er sant, så har mannen ingen mulighet til å få fram andre moment og vinklinger til den/de som sitter og vurderer bevisene. Det er politietterforskeren som siler informasjonen (og vinkler saken) til påtalemyndigheten.

Påtalemyndigheten er prisgitt den jobben etterforskeren har gjort.

Hvorfor tas ikke avhørene opp på tape i tillegg til at det skrives? Da hadde man både muligheten til å foreta kontroller av etterforskerne for å sjekke om de tok ut det relevante av hva vitnene sa. I tillegg kunne politijuristene ha dette som materiale i saker der påstand står mot påstand. Det er kanskje ofte i detaljene at løgnere avsløres.

Det er for meg uforståelig at det ikke er standard praksis å ta avhørene opp på tape/video.

Slik det er nå kan politietterforskerene også hevde å ikke ha fått informasjon, ikke sagt etc..

Med andre ord kvalitetssikringen ville vært betydelig bedre med lyd/videoopptak av avhørene.

Er det rart mange saker blir henlagt pga. bevisets stilling?

 

Kvinnelig offer eller kynisk bedragerske?

Leser i Dagbladet i dag om en mann som sitter i fengsel, dømt for vold og overgep mot ekskona. Han er dømt fordi konas historie var troverdig. Så troverdig at politiet ikke trengte å etterprøve påstandene hennes. 

Ja, det virker som det er slik politi og rettsvesen fungerer. Det er utenkelig at kvinner kan fremsette slike påstander uten at de er sanne. Det ser ut som politi og rettsvesen mener at kvinner per definisjon er mere sannferdige og gode av natur enn menn. 

Kvinners makt ligger i å styre følelsene sine slik at de vekker de riktige instinktene i andre. Alle vil hjelpe et offer, spesielt når de framstår som hjelpeløse og svake. Det virker som den sunne skepsisen blir borte når en kvinne forteller at hun er utsatt for overgrep når hun samtidig vekker de riktige følelsene hos tilhøreren. Jeg husker fortsatt etterforskeren som sa hun ikke kunne stille kritiske spørsmål til et voldtektsoffer (kvinnen var per definisjon offer når hun hadde fortalt om overgrep). Og lensmannen som i den ene setningen sa at mannen måtte ha besøksforbud og kvinnen voldsalarm fordi hun var redd for mannen, for i neste setning forklare at grunnen til at kvinnen nesten daglig hadde begynt å oppholde seg der hun med størst sannsynlighet ville møte på mannen, var at hunden hennes likte å være der. Hva slags redsel er dette? Har hun av- og på-knapp på den, eller er den der kun når hun snakker om den? Dette er den samme kvinnen som fikk politietterforskeren til å tolke tilfeldige hendelser som at mannen forfulgte henne, da han kjørende fra dette området.

Min erfaring er at politiet ikke er interessert i å sjekke ut andre muligheter når en kvinne hevder å være utsatt for vold eller overgrep. I saken til min samboer virker det som politiet la alt som ikke passet med hypotesen i skuffen eller avfeide det som irrelevant. 

Nåt telefonutskriften kom og den viste at det ikke var slik hun hadde hevdet både til politi og legen, så konfronteres ikke hun med det. Telefonutskriften blir et ikke-tema. Den er blitt irrelevant.

Når min samboer viser politiet en internettprofil som kvinnen var aktiv på både mens de var sammen og etterpå, så sjekkes ikke den. Den var så lite relevant - selv om politiet  hevder at min samboer var kontrollerende og manipulerende overfor denne kvinnen- at det ikke skrives ned i avhøret en gang.  Derimot forsvinner profilen fra internett under 24 timer etter at politiet fikk informasjon om den. Senere hevder etterforskeren at det var en tilfeldighet at denne profilen forsvant fra internett med en gang politiet fikk beskjed om å sjekke den. Men selv om det var en tilfeldighet, så unnskylder ikke det politiet fra å ikke ha sjekket opp om det var sant at denne kvinnen sjattet uhindret med andre både mens hun bodde sammen med mannen og etterpå. Politiet fortsetter i stedet å framstille mannen som kontrollerende og manipulerende.

Senere mener politiet at min samboer i tråd med sin kontroll/overvåkning av kvinnen, har forsøkt å hakke seg inn på hennes data. Hun har da både hevdet at han hadde passordet hennes, og at han skal ha forsøkt å hakke seg inn på hennes adresse med feil passord så mange ganger at hennes konto var blitt sperret (etter at han fikk besøksforbud).

På meg virker det som denne kvinnen er en mester i å komme opp med troverdige forklaringer på hver enkelt episode. Men det mangler indre logikk/konsistens hvis en ser alle episodene/forlaringene i sammenheng.

Igjen, så hadde jeg forventet at politietterforskere nettopp skulle se slike krumspring. Denne kvinnen fikk et datafirma til å bekrefte at hennes epostkonto var blitt sperret pga. at det var logget på med feil passord - etter at min samboer fikk besøksforbud. Altså da hun ikke lenger kunne kontakte han for hjelp med sin data, slik hun tidligere hadde gjort. For politiet var det en bekreftelse på at han hadde prøvd å hakke seg inn for å drive overvåkning av henne. Han skulle da ha vært så dum at han i denne perioden brukte feil passord når han hadde til hensikt å kontrollere henne! Politiet så ikke koblingen opp mot det han hele tiden hadde hevdet - at hun søkte hjelp hos han for dataproblem, men nå hadde hun ikke lenger den muligheten. Og for å unngå å få fokuset på seg selv og avsløre seg selv ved å vise at hun hadde søkt hjelp hos han, så kommer hun opp med en ny historie som politiet tolker inn i bildet av mannen som svært manipulerende og kontrollerende.

For oss er det umulig å prøve å forklare slike sammenhenger til politiet, fordi det blir oppfattet som angrep på et uskyldig offer. Det virker helt utenkelig for politiet at kvinner kan være kyniske og beregnende bak den ytre faseden av uskyldig offer.

Kvinner manipulerer ikke, de er offer for mannlig manipulasjon.

Hvor naive kan politiet tillate seg å være?

Desverre er det også slik at politiet, hvis de først har begått feil ved å ha hatt tunnelsyn i etterforskningen og unnlatt å få fram alle fakta i saken, med stor sannsynlighet vil kjempe for at deres syn/hypotese var rett. Det virker som selvkritikk er et ukjent fenomen i politiet. Da er det heller kollektivt hukommelsestap som inntreffer og/eller de forsetter å klamre seg til  troen på at det var bare fellende bevis som manglet - mannen var nok skyldig, i alle fall i noe.

 

 

 

Kvinners vold mot menn



Da politiet startet sin etterforskning, virket det som de umiddelbart kjøpte hennes historie. Rollene var fordelte med en gang: hun var offer - han var en manipulerende psykopatisk forbryter. Alle hans paniske forsøk på å  ta til motmæle mot dette bildet av han og de historiene hun fortalte, ble tolket inn i bildet av han som manipulerende og voldelig, og ble en bekreftelse på at det hun sa om han var sant.
Med dette fikk hun fokuset bort fra seg selv og den manglende indre konsistensen/logikken i hennes historier. Var det noe som ikke stemte, eller vitner som kunne berette om andre ting, så var svaret til politiet at det var irrelevant, at dette var det kun han som sa eller så var vitnene manipulerte av han. Etterforskeren gikk så langt som å si at det ikke kunne stilles kritiske spørsmål til et voldtekstoffer.

Dette har resultert at det ved siden av saksmappa til politiet er en "bilagsmappe", der alle momentene som politiet avfeide og ikke ville ha med i vitneforklaringene ligger. Disse bilagene ble etter advokatens råd heller ikke sendt til politiadvokaten, da alle moment som kunne sverte kvinnen, ble oppfattet som angrep på offeret. Vi kunne med andre ord ikke få fram hendelser/erfaringer med kvinnen som sådde tvil om hennes påstander, fordi det ble oppfattet som angrep på henne. Og det ville slå tilbake mot mannen, da politiet hadde kjøpt framstillingen av han som manipulerende.

Etterforskerens overordnede fortalte senere at det var vitnene sin plikt å få med det de mente var relevant for saken. Men i dette tilfelle må vi fysisk ha tatt over tastaturet for å få det med. Uavhengige av hverandre skrev  to vitner umiddelbart etter avhørene ned sine frustrasjoner over det de opplevde som manipulering og minimalisering av egen opplevelser. Et tredje vitne ble skremt til taushet med at hun kunne miste jobben sin hvis hun sa noe ufordelaktig om offeret. Og fikk klar beskjed om å be offeret om unnskyldning for det hun hadde sagt om henne (egen opplevelser med offeret). Den fjerde som vitnet for mannen, sa at det var ingen tvil om hvilken mening etterforskeren hadde.

Jeg trodde i min naivitet at politiets oppgave var å klargjøre saken objektivt sett, både det som talte mot og det som talte for den mistenkte.
Men det gjelder tydeligvis ikke når en kvinne har sagt hun er voldtatt.

Vi  opplevde at politiet overhodet ikke var interessert i noe som talte for at mannen snakket sant.
Til og med objektive bevis som ikke stemte med det kvinnen fortalte ble forlagt i skuffen i stedet for at hun ble konfrontert med de.
Derimot var det viktig for politiet å prøve å få fram at hun hadde lidd som et offer i lang tid under denne mannen uten å klare å si i fra om det. Samtidig som det var dokumentert at hun hadde snakket med "gud og hverman" om han og beskyldt han for mange ting, siden han første gangen ville avslutte forholdet til henne. 

Det er også et mysterium hvorfor politiet festet større lit det det hun fortalte om seksuelle overgrep mot seg selv, enn det hun hadde beskyldt han for av andre ting. Er det mere alvorlig å begå overgrep mot kvinner enn mot barn?

Hvordan er det mulig å få fram sannheten i slike saker når den ene parten beskyttes av myndighetene?
Når forsøk på å få fram hva som egentlig har skjedd blir tolket som angrep på offeret. Og det blir oppfattet som krenkende å beskrive konkrete opplevelser en har med en kvinne som sier hun har vært utsatt for overgrep! Mannen i denne saken fikk til stadighet høre at det var kun var han som påstod ting om henne. Men var det ikke også sånn at det kun var hun som påstod ting om han?

Kvinnen var tydeligvis mere troverdig i politiets øyne, og hun viste de riktige følelsene.
Det kan nesten virke som politiet tror kvinner er mere sannferdige enn menn, eller at de klarer å avgjøre hvem som snakker sant ved å se på dem (reaksjonene deres). Og har kvinnen gjort den genistreken at hun har forberedt sitt publikum i forkant ved å "endre identiteten" hans til å være voldelig, så blir de normale krisereaksjonene når han blir konfrontert med påstandene tolket som bevis på at hun snakket sant.
Og det virker som politiet ikke ser alternative motiver for kvinner til å komme med beskyldninger mot menn, enn at det er sant det de forteller.

Politiet ser da ikke at de med slike holdninger kan bli lurt og utnyttet i kvinners kamp mot menn. Ved at kvinnen får politiet til å tro at det er mannen som manipulerer, så får de fokuset bort fra seg selv og egen manipulering.

Dette kan skje når politiet med en gang låser seg til en hypotese. Da handler det kun om å bevise hypotesen, ikke klargjøre saken.

Men dette skjer jo ikke i Norge, kun i land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Her er det sånn, at når en kvinne sier at en mann har forgrepet seg på henne, og politiet synes kvinnen virker troverdig, ja da er det sånn...

Det kan også se ut som politiet mener beskyldningene blir sannere ved at de fortelles til flere personer. At politiet har en tese om at en løgn blir sannhet ved at den fortelles mange nok ganger til forskjellige personer.
Er det virkelig et sannhetskriterium at kvinnen har fortalt at mannen har forgrepet seg på henne til mange personer, og gjerne "strategisk" plasserte personer?
Vil en kvinne ødelegge for en mann, er det ikke hvem som helst man snakker med, men folk i posisjoner og med makt.


Sett fra min posisjon, kan kvinner utøve psykisk terror mot en mann med myndighetenes velsignelse og beskyttelse!

Hei!

Jeg er ny i dette gamet med blogging. Men jeg ønsker på denne måten å fortelle om opplevelser med det norske rettssystemet, om kvinnelige psykopater som utnytter godtroende folk til både å knekke andre og til å oppnå fordeler for seg selv, og et politi og rettsvesen som framstår som stupiditeten selv og som marionettedukker.
Dette er en av de "umulige historiene", som jeg heller ikke trodde var mulig, før jeg for noen år siden ble del av en slik historie.

Historien handler om en mann som ble forelsket i en kvinne. Da han ville avslutte forholdet startet hun en svertekampanje, og framstilte det slik at det var hun som ville ut av forholdet. Svertekampanjen foregikk bak hans rygg, og fikk han nyss om det som ble sagt var hennes forklaring alltid at noen måtte ha misforstått eller det var andre (som hun visste han ikke likte) som stod bak utsagnene. Og han fortsatte å stille opp for henne når hun trengte hjelp, uvitende om at hun til andre fortalte at han kom og forgrep seg på henne de gangene hun selv hadde bedt han på besøk under påskudd av at hun trengte hjelp med et eller annet.
Etter at mannen etablerte seg i et nytt forhold intensivertes svertekampanjen.
Hun viklet seg inn i et nett av løgner og det hele kuliminerer med at hun anklager han for alt fra økonomisk utnytting, incest, vold og voldtekter. 
Hun får voldsalarm og han besøksforbud, og hun er garantert et "pusterom" med tanke på nettet av løgner som begynte å snøre seg sammen rundt henne.Nå får hun fokuset vekk fra det og hun slipper å måtte forklare seg overfor han mht. alle ryktene som han hører om seg selv.

Er det virkelig mulig at kvinner kan beskylde menn for vold og voldtekter, og fortelle om det over tid til forskjellige personer, uten at det har skjedd noe som helst?

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » Mai 2009 » April 2009
hits